Hei dere!
Hva slags monster har verden blitt til? For et par år siden var dette monsteret nettopp blitt til. Den slet litt med å angripe mennesker, men nå har den vokst. Monsteret har blitt eldre gjennom årene, spørsmålet er kommer den til å spise oss til slutt? Rive oss i filler sånn at vi ikke klarer lenger? Ingen bryr seg lenger om å bli advokater eller leger. Men den store drømmen og målet, spesielt for tenåringsjenter er å bli den fremtidige Paris Hilton eller Iselin fra Paradise. Målet er å få den magen, der ribbeina synes, og ha det platina blonde håret, der fargen egentlig ligner på svak oppkast fra en unge på to år.
Man skal se seg selv i speilet, og rett og slett hate seg selv. Man skal kaste opp, og rope høyt «Æsj, hvorfor er jeg sånn?!» «Hvorfor lever jeg, jeg hater meg selv.» Fordi man ikke har den magen, der ribbeina synes og har ikke penger nok til plastisk kirurgi til å få de fyldige leppene som egentlig ligner på tjukke lepper fra en kamel i Sahara ørkenen. Moren din hadde dessuten besvimt om hennes datter på seksten år hadde tatt plastisk kirurgi. Og når folk spør hvorfor moren din er innlagt på sykehuset? Hadde du stått der og sagt «Nei, jeg var keen på å få sånn modell lepper, og hun fikk et sjokk det var bare det liksom.» Men hva skal man gjøre? Man vil jo så gjerne bli som alle andre. Man må jo passe inn, ellers er det en krise og verden kommer til å rase sammen. Hvis man ikke har den kroppen vil omverden rive deg i filler. Det er en løsning, man må slutte å spise mat.
I romanen «Himmelstøv» lever femten år gamle Lucia et normalt liv, men plutselig en dag når hun ser seg selv i speilet merker hun det. Den fryktelige tanken kommer mot henne som en storm på en vinternatt. «Hva har jeg blitt?!» «Lårene mine, armene mine og flesket som ligger på magen og dingler frem og tilbake.» «Hun er fortapt, snart kommer hun til å ende opp som tanten sin på 50 år og som veier som en flodhest.» Hva har hun gjort for å fortjene dette? Hvorfor kan hun ikke være like tynn, og fin som venninna. (Venninna som nærmer seg Iselin fra «paradise-style.» Hun er jo perfekt, sånn vil Lucia være! Kan ikke Gud bare gi henne den magen der ribbeina synes, og de lårene som ligner på to gamle skistaver? Lucia skal slutte å spise. Hvorfor skal det være så vanskelig? Mat er ekkelt uansett. Fettet som ligger å glinser på tallerkenen, og sausen som bader i fettet, æsj. Hvor ekkelt er ikke det?
Dessuten kommer hun til å klare å trene mye bedre, kroppen vil kjennes 10 ganger lettere. Og når hun har nådd sitt mål om å få den kroppen der ribbeina synes, kommer hun til å kjenne seg fri, fri som en fugl og hun kommer til å bli lykkelig. Hele livet kommer til å bli bedre, bare hun slutter å spise og stappe seg i all fettet. Dessuten synes gutter det er fryktelig akkaraktivt med jenter som veier som et nyfødt barn, da ville hun bli populær blant guttene. Det hadde vært perfekt, alt skulle bli perfekt bare hun sluttet å spise.
Ja, så slutter man å spise. Alt kjennes perfekt de to første dagene, og du kjenner deg sterk. Du vil bare hyle av lykke. Men man sluttet ikke å spise helt, måltidet hver dag besto av et eple og vann. Også skulle man trene HVER DAG. Man skulle ikke gjøre sitt beste engang, det holdt ikke. Man skulle holde på med treningen, helt til man kjente en bitter blodsmak i munnen. Man skulle dra seg i håret, og skrike inni seg «Jeg SKAL trene hardere i morgen, jeg dreper meg selv med en øks hvis jeg ikke får den kroppen der ribbeina synes.» Det begynner å gå et parr dager og foreldrene dine ser på deg med et engstelig blikk, det blikket som får deg til å rope «Hva er det?? herregud..» Også begynner den lange talen «Vennen er du sikker på at får i deg nok vitaminer? Du ser litt blek ut. Det er viktig med riktig kosthold og du må spise jevnlig, du som vokser sånn!» Du gir dem det styggeste blikket og himler med øynene, du tror det ser bra ut, men egentlig ligner du på en hvalross som har fått noe i øyet. «La meg være, det er MITT liv ikke deres, herregud!» «Skal jeg bli feitere enn det jeg er?! Hva vil dere av meg? Blir dere lykkelige når jeg begynner å ligne på en overvektig ku?» Du tramper med beina, slenger døren til rommet ditt og tror du er med i en Amerikansk familiefilm.
Håret ditt har blitt like tynt som gamle fjær, tennene dine begynner å løsne og hudfargen din begynner å ligne på svak oppkast. Men snart er du i mål, bare noen få kiloer igjen som du må miste, og etter det har du klart å få «drømmekroppen.» Men du begynner å savne å kunne spise søtsaker og vanlig mat, men når du ser de andre på skolen helle i seg iste, brus og du kjenner stanken av geitost tenker du at du er sterk som klarer å la vær å spise alle de kaloriene. Du er bedre enn dem, tenker du. Og du gir faen om lærerne på skolen er bekymret over karakterene dine, hva skal du med karakterer? «Jeg skal bli modell i Paris, jeg. Så det ser ikke på disse stygge karakterene, men utseendet mitt. Så ikke bland deg i mitt liv.» Du smiler falskt mot læreren og går, mens du egentlig vil spy og innerst inne har lyst på mat.
Også kommer det en dag der du besvimer i gymmen, alle samler seg rundt deg. Som om det var en jødeleir, der folk ikke hadde fått mat på flere uker. «Herregud, hun falt bare sammen og besvimte!» Læreren står over deg som et spørsmåls tegn og vet egentlig hva han skal gjøre. Du begynner å åpne øynene, og ligner på et lik. Og folk begynner å baksnakke deg, «Hun har blitt så tynn, kinnbeina hennes syns, æsj så ekkelt.» Du får lyst til å begynne å grine, men klarer det ikke.
Du får ikke lov til å gå på skolen flere uker fremover, og foreldrene dine er sinnssykt sjokkerte som om de har opplevd en blodig krig. «Vennen vår du er ikke frisk, og vi er bekymret over deg. Vi er nødt til å ta med deg til en lege.» Du får lyst til å skrike på dem og si at du hater dem, men du lar vær. Du bare ser på dem, og ønsket du var fem år igjen og kunne spise så mye is du ville uten å tenke på hvor feit du ville bli. Du sitter på legekontoret, uten at du egentlig vet hvorfor du er her. Du vet ikke helt hvor du skal se, eller hva du skal gjøre. Ordet spiseforstyrrelser blir nevnt flere ganger og uttrykket ditt ligner på en fortvilt ape som ikke finner maten sin. «Eh, unnskyld meg men jeg har ikke noe spiseforstyrrelser. Ser du ikke hvor feit jeg har blitt? Jeg ville bli tynn, og passe inn. Jeg skal bli modell i Paris skjønner du, og da hjelper det ikke å ligne på en gorilla.» Sier du til legen. Mannen med de store brillene ser forfjamset på deg og rister på hodet. Du blir fortalt at du har en psykisk lidelse og blir tvunget til et sted du ikke aner hva er en gang. Du tror dette er et mareritt du snart skal våkne fra, men sannhetens stygge sider står foran deg. Du kan ikke gå på skolen, og fullføre avgangsåret ditt. Innerst inne ville du bli advokat. Men både advokat drømmen og modell jobben i Paris kan du glemme. Du blir ingen av delene. Ja, livet suger.
I dagens samfunn er det stort press fra alle sider. Du skal prestere, og være perfekt. Men hva er det å være perfekt egentlig? Er definisjonen av perfekt for tenåringsjenter å ha den magen der ribbeina synes? Og ha de lårene som ligner på gamle skistaver? Og leke dum, selv om man vet at man er smart? Siden det å være dum er kult? Men klarer vi mennesker å takle så mye, og leve til alle forventningene som kreves av oss? Eller kommer samfunnet til å bli som et monster som kommer til å sluke oss og knekke oss sammen? Hvem gidder å bli advokater eller ingeniører? Det kule fortiden er å bli som Adrianna Lima eller Kim kardashian. Skal vi mennesker se opp til andre HELE TIDEN? Skal vi ikke være en unik person, med sine egne meninger, tanker og levemåte? Er den tynne magen, de fyldige leppene, de tynne, spiker beina det perfekte? Tro meg, du ligner på en heks med sminke på. Og skal du klare å leve uten ordentlig mat? Nei, da dør du. Så det var synd for deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar