Herman

Jeg har lest boken Herman av Lars Saabye Christensen. Det er vel ganske åpenbart at dette er en bok om Herman. Han er omtrent ti år gammel og bor sammen med moren og faren sin på Frogner i Oslo. Han er som snytt ut av nesa til moren og faren med den samme humoren og samme vaner. Det han ikke har til felles med foreldrene, er interesser. Faren til Herman er kranfører og moren hans jobber i en kolonial. Herman viser ikke akkurat det en kaller interesse for foreldrenes liv. Han er vel som tiåringer flest og tenker mye på seg selv. Faren pleier å fiske etter ål på brygga sammen med noen av kompisene sine. Herman er også som regel med de. Herman liker egentlig ikke å fiske etter ål. Det er jo forståelig ettersom det å fiske ål ikke bare er kjedelig; det er kjedelig og det tar lang tid. Ål smaker jo ikke noe godt heller. Generelt sett har Herman et godt liv, men han har ingen venner og guttene i klassen hans, erter han. Den eneste personen Herman kan kalle sin venn er bestefaren hans, men han sier at han er nær døden.

En dag er Herman hos den faste frisøren. Han er godt over gjennomsnittet stor rundt magen og Herman kaller han noe så originalt som tjukken. Tjukken oppdager at Herman har mistet en flekk med hår på hodet, han sier ikke noe til gutten, men forteller det til moren. De følgende dagene er alle ekstra snille mot Herman. Han skjønner ikke hvorfor, før han mister alt håret. Så får han parykk, men han liker den ikke. Bestefaren dør og det meste ser grått ut for Herman. Så går livet videre og Herman får en ny parykk han er komfortabel med.

Herman kan oppfattes som en relativt kjedelig bok med tanke på at det “ikke skjer noe”. Altså skjer det ikke noe dramatisk eller veldig spennende. Herman er fortellingen om en episode i livet til en liten gutt. Det er begrenset hvor mye “action” en kan forvente av livet til en tiåring. Det betyr at dette er ikke en bok for de som liker eventyrbøker, kriminalromaner eller blodige historier.

Jeg anbefaler å lese boken Herman dersom du er voksen. I tillegg vil det kanskje være en fordel å ha barn selv ettersom Christensen illustrerer hvordan det er å være barn på en veldig god måte. Kanskje husker du tilbake til da du var barn. Det setter livet i et nytt perspektiv. Du kan jo selv prøve å forestille deg hvordan det er å være ti år gammel, uten venner, med en avdød bestefar som var din eneste venn og så få en sykdom som gjør at du mister alt håret. Alt i alt er dette en god bok om menneskers egenskaper, både ytre og indre.