Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt

De kritikerroste avisene i alle deler av verden skriver alltid en eller annen artikkel om ungdomskjærester som fortsatt holder sammen til de er gamle og grå. Hver gang blir vi like sjarmerte av de søte, skrukkete menneskene som forteller om kjærligheten som traff dem ved første blikk. Kuppelryggene stritter til værs mens de hengende øyelokkene kikker forsiktig på hverandre med forelskede blikk. «At de holder ut med hverandre så lenge,» tenker vi. Men hva hvis de ikke har vært sammen i hundre år? Hva om de var sammen da de var unge og veltrente, og ble sammen igjen da de ble gamle og trege? Det høres kanskje litt rart ut. Går det virkelig an å bli forelsket igjen når man snart skal dø uansett?

Forfatteren av «Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt,» Jamie Ford, skriver om den japanske jenta og den kinesiske gutten som møtes på en amerikansk skole hvor de begge er elever. Skoledagen blir for kjedelig for dem, så de begynner å jobbe i skolekantinen i friminuttene, og det er her de møtes. Den kjedelige bygningen hvor de møter opp hver eneste dag må virkelig være helt forferdelig når de selv velger å bruke FRIMINUTTENE sine på arbeid. I friminuttene er det meningen at man skal ha FRI. Ikke nok med at de må feste håret sitt i en eller annen form for et råttent tau, men de må også servere mat til de grinete ungene som klager over sulten som gnager i de utstikkende magene deres. Hver gang de får gulrotstappen som ser ut som spy på tallerkenen sin, blir uttrykkene deres raskt omgjort til en rosin. Misfornøyd subber de videre med sitt rynkete ansikt, og nesen vender mot gulvet. Når man ser slik på det, kan man kanskje forstå at man får mye moro av å gi litt misnøye tilbake til de man ikke liker. Og når man er to om det, kan man lett se de rosa hjerteskyene som kommer svevende i lufta etter noen lattermilde minutter sammen.

Selv om kjærligheten blomstrer, og man har et milelangt liv foran seg, kan det hende at man faller fra hverandre under noen omstendigheter. At rasen til en japaner og en kineser skal sette et stoppskilt foran deres rosa sky, skulle man kanskje ikke tro. Man skulle tro at japaner-jenta og kineser-gutten var så like som det går an, i tillegg til at de begge bærer de flettede strømpebuksene på hodet med stolthet. Likevel blir den unge gutten tvunget til å gå med en button på skjorta si til enhver tid som bærer ordene «Jeg er kineser.» Snakk om å gni det inn. Når japanerne bokstavelig talt blir jaget ut av den lille byen deres, blir selvfølgelig ungdommene dratt fra hverandre. Dermed er deres felles eventyr over, men det er ikke derfor sagt at forelskelsen for hverandre blir borte på et blunk.

Så hva ville du gjort hvis du en gang møtte din gamle flamme etter mange års fravær fra hverandre? Personlig ville jeg gjemt mitt rødmende ansikt i hendene og snudd meg raskt unna som om verden var i ferd med å bryte ut i en 3.verdenskrig. Det er jo ikke akkurat slik at man bare kan få igjen alle de eldgamle følelsene som ble lagt på hylla for flere tiår siden. Eller kan man egentlig det? Kanskje har man levd et langt og godt liv, sammen med menneskene man er glad i, men ikke lenger har noen igjen. Å møte på sin første forelskelse er kanskje ikke så dumt i akkurat denne tiden. Og kanskje den gamle kjente har levd livet sitt på samme måte, og også står igjen alene. Da er det kanskje ikke en dårlig ide å slå seg til ro med en man kjente for så mange år siden. Å dø alene, slipper man i alle fall da.

Hvis du en gang leser en av disse rørende artiklene om de gamle skapningene som er nyforelsket som aldri før, begynner straks skildringer av deres liv å surre inni hodet vårt. Og når øynene våre leser at de har levd minst femti år hver for seg uten å i det hele tatt kjenne hverandre, begynner vi å lure på hva de har bedrevet med i den lange tidsperioden. Jamie Ford tar for seg den lange reisen fra å være et uvitende barn til en allvitende gammel. Historien er fantastisk, rørende og selvfølgelig forelskende. Hvis du sitter igjen med spørsmålet om det virkelig går an å bli forelsket når man er gammel, så les «Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt.» Den passer for alle og enhver, selv om du selv er ung og sprek.