1 måned igjen!

Ja, dere leste riktig. Det er bare 1 måned igjen til sommerferien. Det er ikke vanskelig å legge merke til at sommeren er på vei med stormskritt. Været er jo så fint nå- sola skinner, himmelen er skyklar og blomstene blomstrer i alle regnbuens farger. Sommertøyet som har gjemt seg bakerst i klesskapet, har endelig funnet sitt rette hjem. Det er noe eget ved denne tiden av året. Bare tanken på at ytterjakkene kan legges i dvale, og skoene kan settes på hylla, får følelsene mine til å fly avgårde til en egen drømmeverden. 

Det virker som det har gått så lang tid siden sommeren besøkte oss sist. Den er bare innom et par måneder i midten av året, og så straks den er over, lengter vi tilbake igjen til dagen den begynte. Jeg kan ikke skjønne at det virkelig har gått et helt år siden sist. Et helt år, det er lang tid det. De kalde, mørke vintermånedene beveger seg som om de var en snegle på tur, og kulden graver seg helt innerst i sjela som om den aldri har tenkt til å forlate oss. Tenk om det hadde vært omvendt da. Tenk om sommeren utgjorde største deler av året, bortsett fra de to vintermånedene i midten. Det hadde vært deilig, virkelig luksus. Men nå er det jo sånn at sommeren bare varer i to måneder, og det er vel en grunn til at det er slik. Vi får i alle fall tro at det er det, slik at vi må nyte sommeren mens vi enda kan.

Skrevet av Marie 

Mappevurdering?

Når man først skal blogge har man en unik sjanse til å drive litt skamløs propaganda, og det er akkurat det jeg planlegger å gjøre. Jeg skal dessverre ikke blogge om klær jeg har fått for å være en fantastisk god blogger (hvis noen hos Ralph Lauren leser dette, så er det bare å ta kontakt), men om en eksamensform som Elevorganisasjonen ønsker å få gjennom hos politikerne. Det heter mappevurdering, og går ut på at istedenfor å bruke en hel dag på å skrive en lang, lang tekst om et tilfeldig valgt emne, skal eleven levere inn de beste tekstene og oppgavene han/hun har skrevet i løpet av skoleåret. Grunnen til denne vurderingsformen er at EO ikke ønsker at en dårlig dag på skolen skal ødelegge hele fremtiden din (her snakker vi ikke i ekstremtilfeller i det hele tatt, nei da), men heller at fremtiden din skal baseres på hvor flink du er til å prestere over tid. Dette er en veldig god ting, tenker både jeg og EO.

Skrevet av Magnus Baumann

Portofino

 

Portofino er personlig ett av de fineste stedet jeg har vært, som ligger i regionen Liguria i Italia. For å komme seg dit er det mest normalt å ta tog eller båt fra Santa Margherita. Det kuleste man kan gjøre der, det er å gå opp stien bak restaurantene rundt marinaen, hele veien opp, da kommer man til en bitteliten bar, der én mann selger drikke… Men, nå skal det sies at en cola eller bitter smaker veldig godt når man har hele horisonten foran seg, og Portofino bak seg. 

Nylig på NRK 2, var det en direkte sending fra Portofino med Andrea Bocelli på hovedscenen og Portofino i bakgrunnen, det var et uforglemmelig syn og jeg anbefaler alle å se dette klippet.  Videoklippet er satt i den mest romantiskesettingen, der den verdenskjente operasangeren synger – Love in Portofino - (https://www.youtube.com/watch?v=uWP9Nv6DUsg&feature=kp)

 

Skrevet av Stephanie

Helvetesmaskin

Pling, pling, pling. Storefri har begynt og gjennomtrengende og hyppige plingelyder brer seg utover i kantina. En skulle nesten tro at ungdom nå til dags har begynt å kommunisere med morse. De sitter med nesa klint inntil mobilen, med øyne store som fotballer og tar kanskje en bit av brødskiva i ny og ne, men så å si alt fokus er rettet mot denne innretningen som tydeligvis er mye mer interessant en god gammeldags konversasjon. Hva er gærent med å snakke? Hvorfor ikke bare utveksle noen ord og være litt sosial istedenfor å tekste eller chatte? Dette er et mysterium for meg.

 

Dagens ungdom løper hjem etter skolen, kaster seg ned på senga, spikrer omhyggelig igjen døra og forsvinner inn i en 8-bit verden av sosiale medier, kjendissladder og spill og filmer. Hvilken kjendis har tatt nytt silikon? Hvilken Paradisedeltager droppa ut sist? Er dette virkelig så utrolig mye bedre enn et smil og en god samtale? Når bruken av mobiler, pc og tv er så utrolig omfattende som den er i dag, og den fortsetter å øke, så tror jeg at jeg har en anelse om hva årsaken til verdens ende kommer til å være. Ikke forurensning, ikke meteorer, ikke kjøttetende romvesener, nei, verdens befolkning kommer til å gå dukken ved å drukne i alle disse hersens maskinene.

 

Tanken på at en liten maskin på størrelse med håndflaten min har tatt over for alt som heter godt samvær slår meg som forferdende. Hva blir det neste? Kommer man til å sitte ved siden av hverandre og kommunisere via mobilen? Det er tanker som dette som får meg til å få lyst til å delta på dette Mars-prosjektet. Hvis jeg ikke kommer meg til Mars skal jeg i hvert fall passe på å være så dypt inne i tjukkeste Amazonas som overhode mulig når den tid kommer. Ja, hvis denne utviklingen fortsetter, så omfavner jeg gjerne en iglo på Antarktis som min nye, ringe bolig. ”Hjem, kjære hjem”.

 

”Møtes i kveld?” Nei, kan vi ikke heller skype litt a. KOM DERE UT! Vær med venner, ta dere et bad, dra på en sykkeltur, et eller annet. Og hvis dere absolutt må se en film, se etter kjendissladder eller spille, hvis det er fullstendig umulig for dere å finne på noe annet, så gjør det med en venn da, vær så snill, jeg ber på mine knær. Hvor hen jeg går ser jeg sosiale antenner som visner, litt etter litt, og jeg er ganske sikker på at firkantede øyne snart vil bli regnet som en epidemi.

 

La oss for an gangs skyld legge bort denne helvetesmaskinen. Ikke snakke om noe relatert til den, la oss bare la den ligge gråtende og fortvilt igjen på det gjenspikrede rommet imens vi drar ut i den varme sola. La oss danse inn i solnedgangen, hånd i hånd, fullstendig mobilfrie.

(Skrevet av Mikkel)

Sindre bloggar

Eg veit eigentlig ikkje kva eg skal skrive om. Eg er ikkje det mest kreative personen. Men eg kan gjøre eit forsøk på skrive eit blogg innlegg på nynorsk. Eg er verken god på nokon av delane. Ein annen ting eg  er veldig god på er å slappe av, det er det beste eg vet. Å komme heim og slenge beina opp i sofaen og sjå på tv. ”Two and a half men” går det som oftast i. Beste tv programmet som er laget meiner eg. Også brukar eg mykje tid framfør pc-en som mange andre ungdommar. Lekser er mindre populært, men det må jo gjøras. Takk for meg.

Harry Hole - tidenes rollemodell?

I boken Marekors av Jo Nesbø, så vel som alle de andre bøkene Jo Nesbø har skrevet om Hole, skiller han seg ut fra folkemengden ved å være en eksemplarisk rollemodell ved flere anledninger. Ikke bare er han politimann og farsfigur for lille Oleg (politimenn er jo som de fleste vet de fleste småbarns forbilder, sammen med astronauter, brannmenn og Teletubbies), men han er også alkoholiker, arbeidsnarkoman og sliter med flere traumatiske hendelser fra fortiden. Alt i alt er Harry litt av et nervevrak, noe som selvfølgelig er en veldig, veldig god ting for hans kvalitet som rollemodell.

Tingen er jo den, at en rollemodell er en man skal ønske å bli som, en som skal være med på å forme deg som person mens du vokser opp. Dette vil altså bety at denne rollemodellen må være en som passer godt inn i samfunnet for at man ikke skal bli en einstøing og utstøtt, og hva beskriver vel bedre din gjennomsnittlige nordmann enn at han er manisk opptatt av én enkelt liten ting, er et stresset nervevrak som sliter med opplevelser fra barndommen og i på toppen av det hele er sykelig arbeidsnarkoman? (Ikke ta det ille opp, Norge, jeg liker dere, altså) Den vestlige verdens underverker.

Når det kommer til forholdet til Oleg som vises i boken må man si at dette er eksemplarisk oppførsel fra Holes side. Han er fullstendig fraværende selv om han er Olegs «far» og forbilde, og når de først er sammen blir Oleg dratt ut i bisarre mordsaker og voldelige oppgjør. Folk overvurderer virkelig påvirkningen slike traumatiske hendelser har på barn. Det synes tydelig hvor fantastisk rollemodell Hole er på reaksjonen til Olegs mor, Rakel. Hun bruker bare halvparten av hvert kapittel hun er med i på å skjelle ut Hole, noe som åpenbart betyr at Hole gjør noe fantastisk i den andre halvdelen!

Dette fantastiske er ikke barebare, å nei da! Hole bruker mye tid på å diskutere en mistenkts seksualvaner med den mistenkte, drikke alt for mye, få ereksjoner på upassende tidspunkter (som på åsteder) og å være livredd for heiser. Uheldigvis for lille Oleg, som altså har Harry som et åpenbart forbilde, fikk ikke han være med på alle disse hendelsene, men han fikk være med på det mest fantastiske: et oppgjør mellom to politimenn som endte i skuddveksling, en heistur med enda en skuddveksling, en politimann som mistet armen inn i nevnte heise og som på toppen av det hele endte med at en politimann døde en ekstremt grotesk død mens armen hans lå på heisgulvet foran Oleg og pumpet ut blod. Det er sånne ting vi vil utsette tiåringene våre for, ikke disse kjedelige pedagogiske utdanningssystemene de kaller «skoler.» Pedagogikk er for de som ikke ønsker å bli som Harry Hole. Når jeg tenker meg om er det sånn omtrent hele verden.

Ringenes Herre og Narnia

J.R.R. Tolkien. Etter min mening er han den beste forfatteren noensinne.

Denne velkjente, meritterte og ikke minst høyt anerkjente skjønnlitterære forfatterens fulle navn er så mye som John Ronald Reuel Tolkien. John ble født 3. januar 1892 i Bloemfontein (som er den sjette største byen i Sør-Afrika), og han døde 2. september 1973. Tolkien er mest kjent for å være dikter og forfatter, men var også filolog og professor ved Oxford University og Pembroke –og Merton College.

Clive Staples Lewis, en annen av mine favorittforfattere, er i likhet med J.R.R. Tolkien en veldig anerkjent forfatter. Han ble født i Belfast i Nord-Irland 29. november 1898, og døde 22. november 1963 i Oxford. Clives mest kjente verk er serien Legenden om Narnia som inneholder sju skjønnlitterære bøker om fantasiriket Narnia.

Når jeg sier at  Tolkien er merittert, ja, så mener jeg faktisk at han er merittert! I 2008 ble han rangert som nummer 6 på en liste over de 50 største britiske forfatterne siden 1945 av The Times, og han har blitt tildelt flere priser for sitt forfatterskap.  Hobbiten, Silmarillion og trilogien Ringenes Herre er de tre verkene av John Ronald Reuel Tolkien som blir omtalt som klassikere, og dette er ikke uten grunn.  De har blitt lest i mange tiår, og selv om de begynner å dra på årene blir de fortsatt hyppig lest av både dagens ungdom, og av den voksne delen av befolkningen.

Det er litterære grep han foretar seg som gjør at bøkene hans skiller seg ut fra de andre bøker i fantasy-sjangeren.  J.R.R. har tatt seg uvanlig god tid med bøkene sine, han har finpusset hver eneste detalj. Han har laget en realistisk og troverdig fantasiverden med egne språk, folkeslag, dyr og til og med egne historiske hendelser. Og det er ikke bare et språk og heller ikke bare et folkeslag, nei, det er flere, det er mange! Han har laget alfabeter og detaljerte tegninger av dyrene og folkeslagene. Tolkien har gjort det så nøyaktig at når man leser bøkene hans får man nesten følelsen av at denne verdenen, dette universet han har funnet på, faktisk eksisterer.

Man kan finne en del like litterære trekk ved Clive Staples Lewis og John Ronald Reuel Tolkiens bøker hvis man har øynene med seg når man leser bøkene deres. To temaer som står sterkt i begge forfatternes verker er samhold og vennskap. Samhold og vennskap er til enhver tid to sentrale temaer i bøkene deres, et eksempel på dette er det sterke båndet mellom Frodo og Sam i Ringenes Herre og mellom Lucy og Susan i Narnia.

Grunnen til at man finner disse likhetene mellom de to brilliante fantasy-forfatterne er ikke nødvendigvis bare fordi at de to forfatterne tilhører samme sjanger, det kan også ha noe å gjøre med at de var gode venner! C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien ble kjent gjennom en uformell diskusjonsgruppe som gikk ved navnet Inklings. Hvis engelsken din er noenlunde OK vil du nok skjønne hva diskusjonstemaet i denne gruppen var, jo, det var helt klart noe litterært over det. Derfor har man grunn til å tro at det ikke bare er fantasy-sjangeren som gjør at bøkene deres har visse likheter, men også at de kan ha blitt inspirert av – og kanskje til og med ha hjulpet hverandre i denne diskusjonsgruppen.

Ringenes Herre og Narnia har vært døråpnere inn til fantasyverdenen for meg, og denne døren vil aldri lukkes. Det er helt klart mine to favorittserier noen sinne. Jeg tror jeg aldri vil finne noen andre bøker som gir meg så mye leser glede, og samtidig oppfyller alle mine forventninger og ønsker i så høy grad. Forfatterne evner å lage hele figurer, med gjennomførte og troverdige personligheter, samtidig som de byr på det magiske, det som tilhører fantasy-verdenen. Det rent menneskelige er likt vår verden, imens omgivelsene og hendelsene er mer fantastiske og fantasifulle. Bøkene er smekkfulle av overraskelser!

Jeg kom borti begge disse høyst eksepsjonelle ord-magikerne gjennom min mor. Narnia pleide hun å lese for meg på sengekanten når jeg var mindre. Det var en virkelighetsflukt i hverdagen. Hver gang hun åpnet boka og begynte å lese forsvant jeg inn i en helt annen verden, og nedturen var like stor hver gang hun avsluttet et kapittel og jeg måtte legge meg for å sove. Forholdet mitt til Ringenes Herre-trilogien er litt annerledes, og dette er fordi jeg leste den selv. Alle tre bøkene leste jeg helt på egenhånd, og det var jeg veldig stolt over. Når jeg leste Ringenes Herre følte jeg at jeg hadde en større kontroll over denne fantasiverdenen som jeg bare forsvant lengre og lengre inn i ettersom jeg leste meg gjennom boka side for side. Nå var det var jeg som leste den, og ikke mamma.

Personlig synes jeg at Ringenes Herre bøkene er bedre enn Narnia bøkene. Det er sikkert fordi at jeg leste den selv, men det har også noe med at jeg mener at Tolkien  har et bedre og mer eventyrfylt ordforråd enn Lewis, og han er også flinkere til å fortelle på en slik måte at man føler at man faktisk er til stede og ser hendelsene i fortellingene hans. J.R.R. har også jobbet flittigere med bøkene sine. Han har rett og slett brukt sine små grå på en litt mer konstruktiv måte enn C.S. og har laget en fullstendig feilfri (etter min mening) verden. Verdenen hans har til og med, som jeg har nevnt før, helt egne språk og historie, så man kan trygt si at Tolkien overgår Lewis når det kommer til flid.

King Size

Hei bloggeeeeeeeeeen! Jeg har ”lest” boken…eh…King Size av Arne Svingen. Arne Svingen er en norsk forfatter og journalist. Han har skrevet mange bøker for alle aldre og er en av de største forfatterene i Norge.

King Size er en roman på 400 sider og er utgitt av Cappelen Dam i 2008. Boken finner sted under den kalde krigen i fire forskjellige land, Norge, Danmark, Tyskland og Russland. Hovedpersonen i boken heter Didrik. Han skal på en jojo verdens turnering i Amerika. Der blir han kjent med en danske som heter Ib. De blir gode venner og etter noen år bestemmer de seg for å opprette kontakten med alle de menneskene de møtte i Amerika, så de lager et nettverk som bruker koder fra den første verdenskrigen og sender disse til hverandre via brev. Nettverket til Didrik blir etter hvert større og større. Grunnen til at Didrik bruker dekodede brev er fordi, når han var i Russland traff han en jente som het Julia. Han fikk møte familien hennes og faren til Julia drev med dekodede brev. Her lærte Didrik hvordan dekodingen fungerte og han startet ”The Secret Society of the Jojo Men” (nettverket hans med vennene fra verdens turneringen i Amerika)

10 år senere finner SSS (Sovjet Secreet Service(det samme som FBI i Amerika) ut at Didrik sitter på hemmelig informasjon som han nekter å dele med politiet. Det blir en stor politijakt over hele Russland (som i boken blir kalt for Sovjet, fordi dette var kort tid etter at andre verdenskrig var ferdig). Didrik og Julia må rømme og bytte identitet, og er hele tiden på flukt fra det tyske og russiske politiet.

Jeg synes boken var dårlig fordi Arne Svingen bytter tid hele tiden og boken har 20 hovedpersoner så det er veldig vanskelig å følge med.

Herman

Jeg har lest boken Herman av Lars Saabye Christensen. Det er vel ganske åpenbart at dette er en bok om Herman. Han er omtrent ti år gammel og bor sammen med moren og faren sin på Frogner i Oslo. Han er som snytt ut av nesa til moren og faren med den samme humoren og samme vaner. Det han ikke har til felles med foreldrene, er interesser. Faren til Herman er kranfører og moren hans jobber i en kolonial. Herman viser ikke akkurat det en kaller interesse for foreldrenes liv. Han er vel som tiåringer flest og tenker mye på seg selv. Faren pleier å fiske etter ål på brygga sammen med noen av kompisene sine. Herman er også som regel med de. Herman liker egentlig ikke å fiske etter ål. Det er jo forståelig ettersom det å fiske ål ikke bare er kjedelig; det er kjedelig og det tar lang tid. Ål smaker jo ikke noe godt heller. Generelt sett har Herman et godt liv, men han har ingen venner og guttene i klassen hans, erter han. Den eneste personen Herman kan kalle sin venn er bestefaren hans, men han sier at han er nær døden.

En dag er Herman hos den faste frisøren. Han er godt over gjennomsnittet stor rundt magen og Herman kaller han noe så originalt som tjukken. Tjukken oppdager at Herman har mistet en flekk med hår på hodet, han sier ikke noe til gutten, men forteller det til moren. De følgende dagene er alle ekstra snille mot Herman. Han skjønner ikke hvorfor, før han mister alt håret. Så får han parykk, men han liker den ikke. Bestefaren dør og det meste ser grått ut for Herman. Så går livet videre og Herman får en ny parykk han er komfortabel med.

Herman kan oppfattes som en relativt kjedelig bok med tanke på at det “ikke skjer noe”. Altså skjer det ikke noe dramatisk eller veldig spennende. Herman er fortellingen om en episode i livet til en liten gutt. Det er begrenset hvor mye “action” en kan forvente av livet til en tiåring. Det betyr at dette er ikke en bok for de som liker eventyrbøker, kriminalromaner eller blodige historier.

Jeg anbefaler å lese boken Herman dersom du er voksen. I tillegg vil det kanskje være en fordel å ha barn selv ettersom Christensen illustrerer hvordan det er å være barn på en veldig god måte. Kanskje husker du tilbake til da du var barn. Det setter livet i et nytt perspektiv. Du kan jo selv prøve å forestille deg hvordan det er å være ti år gammel, uten venner, med en avdød bestefar som var din eneste venn og så få en sykdom som gjør at du mister alt håret. Alt i alt er dette en god bok om menneskers egenskaper, både ytre og indre.

Molly Moon stopper tiden

Heiia bloggæn. Boken jeg har lest heter Molly Moon stopper tiden. Det er en barnebok som er skrevet av Georgia Byng. Boken passer egentlig best for unger på rundt ti år. Det er mange bøker om Molly Moon, og dette er nummer tre. Grunnen til at jeg valgte å lese denne boken er fordi den handler om en pug som heter Petula.

Boken handler om en jente som heter Molly Moon som bor på et barnehjem. Hun har lært seg å hypnotisere i de tidligere bøkene og bruker nå hypnose til å få det som hun vil. Barnehjemmet har en pug som heter Petula som er med Molly hele tiden. I denne boken lærer Petula seg å hypnotisere ved å lese hypnoseboken til Molly. Handlingen i denne boken er at Molly, Petula og Roxy, som er Molly sin eneste venn, drar til Hollywood. I den forrige boken var Molly Moon en filmstjerne og i denne boken er hun nødt til å redde en skuespillerkollega som har blitt kidnappet av en hypnotisør. Petula redder Molly Moon sitt liv da hun stopper tiden og hindrer kidnapperen i å drepe Molly.

Dette er min yndlingsbok fordi pugen i boken minner meg om den ekte Petula. Den ekte Petula er selvfølgelig oppkalt etter Petula i boken fordi begge er pugs. Dette er bilder av den ekte Petula, den ligner egentlig ikke på Petula i boken i det hele tatt. Petula i boken er blå, og dessuten er det en jente, den ekte er en gutt. I vinterferien har jeg tenkt å lære den ekte Petula å hypnotisere og stoppe tiden. Da kan Petula redde meg hvis livet mitt noen gang er i fare.

Fallvann

                        

Forfatter: Mikael Niemi.

Sjanger: katastroferoman.

Forlag: Oktober

Utgivelsesår: 2013

Romanen handler om mange forskjellige personer, som lever sine egne liv. De viktigste er en sportsbil eier, en helikopterpilot, hans kone og datter, en kraftverksarbeider og en mamma. Alle sammen har sine egne problemer, noen har det bra, mens andre har konflikter med noen andre. Det har regnet uten stopp hele høsten og jorden er helt gjennomvåt. Her strekker Lulevassdraget seg inn mot den norske grensen og hvor kraftverkene ligger. En dag får de et felles problem: demningen raser sammen og alt vannet fosser ut mot byene som ligger nede ved kysten. I denne boken får vi vite om hvordan personene omtalt takler denne forferdelige katastrofen. Folk blir desperate og prøver å overleve ved å klamre seg fast til flytende hus eller kjøre vekk.

Boken er fylt med masse spenning og fargerikt språk. Forfatteren har brukt mange språklige bilder. Han har også tatt seg god tid til å skildre ting slik at leseren kan forestille seg hva som faktisk skjer. I tillegg til dette får vi også med humor og poesi. Variasjonen av ordene er ganske bredt og inkluderer også upassende språk. Jeg synes at denne boken var bra. Dette er på grunn av hvordan forfatteren har lekt med språket, men likevel ikke ødelagt handlingen. Boken er også tykk, men en kommer aldri til å bli lei.

Denne boken er lett å følge med i. Spenningen får en til å nøle med å legge fra seg boka. Selv om ikke alle ord er forståelige, vil leseren fortsatt forstå hva som foregår på grunn av at forfatteren har tatt seg god tid på å skildre. Jeg anbefaler boken for voksne og ungdom, men ikke barn, på grunn av grovt ordbruk.

Niemi, Mikael (2013)             Fallvann. Oktober AS, Oslo.

Ravnene

Boken åpner med at Lance har glemt seg, og later som at han har dratt til forfedrenes land, Norge. Forholdet mellom to brødre og at livet kan være kaotisk og aldri blir som det man ønsker og hvordan man alltid kjemper for å prøve å rette det opp igjen.

Hovedpersonen i boken heter Lance Hansen, som jobber i politiet. Han mistenker broren sin som heter Andy for drapet på en norsk turist som padlet kano. Det er mye spenning og drama i boken, som for eksempel når Lance jakter etter broren sin som til slutt ender i skuddveksling mellom brødrene. Lance blir redd i frykt for hva broren Andy kan finne på for å hevne seg mens han samtidig plages av tanken om at en uskyldig person kan være dømt for noe Andy har gjort. Derfor trekker Lance seg tilbake til hjemstedet sitt ”Lake Superior”, hvor han møter Chrissy som er tenåringsdatteren til Andy.

Minner og drømmer veves inn i handlingen, boken blir stadig mer dramatisk og spenningen øker når Lance nærmer seg brorens hemmeligheter. Lance er egentlig ganske feig men innser fort at han må handle, om det så vil gå utover hans egen familie.

Romanen handler også om en forsiktig og skjør kjærlighetshistorie. Lance sirkler gradvis inn mot Debbie, som forlot han så brått for over 25 år siden. I et forsøk på å overbevise henne om ”evige bånd”.

Boken er lettlest litteratur og bokstavene er skrevet med stor skrift, noe som er ekstra positivt siden den er ganske lettlest. Landskapet er i live og små endringer i Lances sinnstilstand oppleves som leser. Minnesota-triologien, et bokverk som kommer til å vare videre i evigheter etter Vidar Sundstøl sin bok ”Ravnene” blir glemt. Det er en fortelling om et mord, men også en fortelling som viser hvordan mordet påvirker en ”tredjepart”, for en familie og et lokalsamfunn. Ravnene er en spenningsbok der spenningen utspiller seg.

Kakerlakkene

Forfatter: Jo Nesbø

Sjanger: Politi og detektiv

Forlag: Aschehoug

Utgivelsesår: 1998

Antall sider: 339

Handlingsreferat:

På et billig motellrom i Bangkok finner en hore den norske ambassadøren med en kniv i ryggen. I dokumentmappen hans er det fotografier av en pedofil samleie akt. På oppdrag i samarbeid med Thailands politi skal Harry Hole finne ut av saken så diskret som mulig. Noe Harry ikke er så stor tilhenger av. Han setter seg på flyet med fylle ånde og b12 sprøyter. Men Harry oppdager fort at det er personer I Norge som har hatt sine motiver for å sende nettopp ham til Bangkok.

Forfatteren:

Jo Nesbø er født 29.mars 1960 og er en norsk forfatter og musiker. Han er oppvokst i Molde og er utdannet som siviløkonom og finansanalytiker fra Norges Handelshøyskole. Kakerlakkene er den andre boken i hans ”serie” med Harry Hole. Den første, Flaggermusmannen, handler om å oppklare voldtekt og drapet på en ung, norsk jente. Hodejegerne er hans første kriminalroman som var uten Harry Hole. Nesbø er blitt rost av internasjonale kritikere for å ha utvidet den moderne kriminalromanens rammer, og han er i dag ansett som en av Europas fremste innen genren.

Min mening:

Boken inneholder mye action og drama noe som jeg liker. Jo Nesbø skriver bra og boken er en sann ”Page turner”. Lesenivået på denne boken er markert som voksen, men jeg mener at ungdommer klarer å lese den. Så derfor ville jeg anbefale den fra 15 og oppover. Fordi den har et par vanskelige temaer, som du må kunne for å forstå boken.  Hvis jeg måtte kaste terning på denne måte det blitt en 5, men en svak 5.
”Se fram til en herlig stund med Nesbøs kakerlakker!” Berit Kobro, VG

13 gode grunner

Boken 13 gode grunner er en bok om en gutt ved navn Clay Jensen. Han er en tenåringsgutt som en dag kommer hjem til en stor pappeske som står og venter på han foran døren. Inni esken er det en hel haug kassetter. Clay blir med en gang utrolig nysgjerrig og finner frem kassettspiller for å høre på dem, og setter i kassett nr.1. Med en gang han begynner å høre på dem, hører han stemmen til en jente. Han kjenner godt igjen stemmen og blir både redd og overrasket. Stemmen tilhører en jente ved navn Hanna Baker, som var en klassekamerat som tok sitt eget liv bare to uker før. Clay hadde ikke klart å skjønne hvorfor jenta han var forelsket i tok sitt eget liv, og han hadde hele tiden trodd det var hans skyld fordi han aldri hadde tatt det første skrittet.

Hanna’s stemme forteller at det er en liste, en liste over mennesker hun kjente. Disse 13 personene er de 13 grunnene til at hun tok selvmord og på kassettene forteller hun hvorfor. Det følger også med ett kart over byen i esken, på kartet er det noen steder der det er tegnet en stjerne. Hanna forteller også at hun vil at personene som mottar esken skal gå til disse stedene mens de hører på kassettene hennes.

Denne boken handler om at en død jente beskylder andre for å ha bidratt til at hun tok selvmord. Noen av disse menneskene visste ikke engang hva de gjorde, eller at de gjorde noe galt. Akkurat som hovedpersonen Clay, han hadde aldri ant at Hanna ville ta selvmord og at han er en av de 13 grunnene til at hun gjorde det.

Denne boken er en typisk bok som kan gi deg frysninger nedover ryggen og gåsehud, derfor er den så spennende og en bok man leser ut fort og ikke klarer å legge fra seg med det første. Den har flere spenningstopper, men hele boken bygger opp til hvem som er på den aller siste kassetten, og det er hele tiden det man lurer på. Og generelt hvem som er på neste kassett. Kapitlene er delt inn i kassetter, f.eks. Kassett 1 side A og Kassett 1 side B osv.

Boken blir kanskje sett mer på som en jentebok, selv om hovedpersonen er en gutt. Derfor synes jeg også denne boken passer for gutter i ungdomsalderen, og jeg vil absolutt anbefale den.

Harry Potter og de vises stein

Hei bloggen. Jeg har nylig lest Harry Potter og de vises stein. Dette er den alle første harry potter boken, og grunnen til at jeg leste denne boken var at det har vært lekse veldig lenge nå og lese en bok. Så valgte jeg harry potter og de vises stein. Så i dette innlegget tenkte jeg å dele mine tanker og meninger om boken. Som dere sikkert vet er det harry potter som er hovedpersonen. Harry potter er en magiker og skal starte på Galtvort. Der får han to bestevenner som er Ronnie og Hermine. Disse tre sammen ender alltid opp i trøbbel. Jeg synes dette var en veldig spennende bok, og den beskrev karakterene veldig bra i forhold til hvordan de er i filmene, noe som gjorde at filmene var ekstra morsomme og se. Han som spiller harry potter, og også de andre elevene på Galtvort var veldig unge da de spilte inn filmen, så det sier jo seg selv at de ikke var de beste skuespillerne i verden, men jeg synes at i forhold til alder at de var veldig flinke og passet godt inn i rollene sine.

Det var jo en veldig lang bok, og jeg er heller ikke den beste leseren, men det gikk heldigvis fint og siden jeg allerede hadde sett filmen var det ikke så altfor vanskelig og følge med. Boken gikk mye inn i detaljer, men ikke så mye at det ble kjedelig, for da hadde jeg nok neppe orket å lese hele. Handlingen i boken var spennende, og det er et sted i boken hvor de befinner seg ute i den forbudte skogen. Det var en veldig mørk, stor og skummel skog. Inne i skogen fantes alle slags merkelige vesener. Harry potter møtte plutselig på en skummel skapning som sugde blod fra en enhjørning for å holde seg i livet. Hvis jeg ikke husker helt feil var dette voldermort som var veldig svak. Denne delen av boken var definitivt den skumleste delen og tro det eller ei, jeg fikk frysninger nedover hele kroppen… men alt i alt var boken veldig spennende og morsom. Anbefaler de som bare har sett filmen og prøve boken også!

Snakkes.

Hobbiten

Hobbiten er skrevet av den
anerkjente forfatteren John Ronald Reunen Tolkien. Boken er omlag 280 sider. I boka fortelles det om den lille hobbiten Bilbo's fantastiske reise sammen med tretten dverger og en trollmann. Reisen som Bilbo ufrivillig blir dratt med på, er en utrolig spennende og nokså komisk historie.
En dag banker det uventet på døren til Bilbo. Der står tretten dverger og en trollmann. Det viste seg at de hadde utpekt den lille hobbiten til "innbruddstyv" på en ferd for å vinne tilbake dvergenes gull fra dragen Smaug.


Av alle mulige “omveier” og uheldige situasjoner Bilbo, trollmannen og de tretten dvergene, rotet seg bort I. Viste det seg at Bilbo sin tur ned i en grotte, der han kom over en meget utsultet skapning som har gått og båret på en magisk ring i flere hundre år, ble den viktigste. På sin vei ut kommer Bilbo tilfeldigvis over denne ringen som har evnen til å gjøre bæreren usynlig. Denne ringen fikk stor betydning ved senere anledninger, for eksempel da de skulle ta tilbake “Ensomfjellet”, som dragen hadde tatt til sitt hi, og dvergene sitt gull, som ble bevoktet av dragen Smaug.

Hovedpersoner:
Hobbiten
Bilbo Lommelun. Han er en typisk hobbit helt til han blir "tvunget" med på dette eventyret. Han er som andre hobbiter forsiktig og redd helt til han er blitt mer vant til det litt mer spennende liv. De tretten dvergene med navn: Thorin, som er lederen, Fili, Kili, Balin, Dvalin, Dori, Nori, Ori, Oin, Gloin, Bifur, Bofur og Bombur. Thorin er lederen, han er av kongelig blod. Trollmannen Gandalf. Han er en mystisk person. Han har evnen til å bruke magi, noe som redder følget fra mange skumle farligheter, under ferden.

Boken er rik på detaljskildringer både av natur og personbeskrivelser, noe som er viktig for å få fram en stemning av noe godt eller vondt. Boken har et noe spesielt trekk. Boken inneholder regler og sanger på rim, noe som er uvanlig for denne sjangeren. Disse sangene og rimene gir leseren et bedre kjennskap til figurene som fremfører dem. Dette er medvirkninger til at boken og leseren “knytter” et bånd som gjør denne fortellingen til en bra bok.

Boken blir fortalt av hovedpersonen, Biblio Lommelun, i tredjeperson entall. Hele bokens handling er spredd over ett år hvor alt er satt i en kronologisk rekkefølge. Boken har ingen tidsmessige hopp eller tilbakeblikk. Forfatteren har laget sin egen verden, med spennende landskap. Handlingen i Hobbiten utspiller seg i ein verdenen som heter Midgard. Kontinentet heter Arnor og reisen strekker seg over de to landene Ariador og Rhovanion.

”Hobbitten” er utvilsomt en bok i fantasy-sjangeren.
Alver og trollmenn er noe som ikke finns i det virkelige liv. Derfor vil denne boken, som kryr av unaturlige ting, som drager og troll, skli rett inn i fantasysjangeren.

Jeg mener alle som har sans for fantasy-sjangeren bør lese denne boka, med mindre de alt har gjort det. Boken har et levende innhold, som fanger flertallet av lesernes oppmerksomhet. Dette gjør at boken passer for personer over 10 år. Boken ble utgitt I 1937 I England, men først oversatt til nynorsk I 2008. Nå er Hobbiten også filmatisert.

Doppler av Erlend Loe

Doppler er skrevet av den norske forfatteren Erlend Loe og ble utgitt i 2004 av Cappelen forlag. Doppler er en av Loes mest kritikerroste romaner. Han har blant annet skrevet ”Naiv Super”, bøkene om Kurt og ”Tatt av kvinnen”. Boken handler om Andreas Doppler og hans kamp mot samfunnet og det han kaller for ”flinkheten”.

I boken Doppler møter vi Andreas Doppler. Han er en familiefar, vellykket økonom og en god samfunnsborger. I tillegg er han mest sannsynlig verdens største tilhenger av skummet melk. Han kan fremstå som ganske perfekt, men på innsiden er han fylt med hat og raseri. Noe av det han irriterer seg mest over er nesten alle medmennesker, kjenningsmelodiene til barne-tv og Irak-situasjonen, som han irriterer seg over siden den foregår på samme tidspunkt som han skal kjøpe nye badefliser.

Når faren til Doppler dør blir det rett og slett for mye for han. Han får nok av sin vanlige levemåte og bryter ut av samfunnet. Doppler flytter ifra sivilisasjonen og familien og drar ut i skogen hvor han bor i et telt. Doppler blir forvandlet ifra å være en pliktoppfyllende økonom til å bli en asosial villmann.

Underveis i boken kommer Doppler litt motvillig i kontakt med personer utsatt for samme situasjon som han selv. Doppler møter innbruddstyven Jern-Roger, den deprimerte modellbyggeren Düsseldorf og høyretilhengeren Bosse. Bosse er i starten symbolet på alt det Doppler hater, men utover i boken blir det til at Bosse også flytter til skogen sammen med Doppler.

Personlig syntes jeg at boken i starten virket rar og annerledes, men utover i boken ble jeg mer interessert i å lese videre om hvordan det kom til å gå med Doppler. At boken var litt annerledes var nødvendigvis ikke en ulempe, det var interessant å lese Erlend Loes spesielle bruk av svart humor, som er ett av de viktigste virkemidlene i boken i tillegg til kontraster, metaforer og besjelinger.

Jeg syntes det var interessant og lese om tankene til en mann som kjemper imot samfunnet, i motsetning til nesten alle andre. Selv om Andreas Doppler kanskje virker spesiell så har han i bunn og grunn noen gode poeng angående hvordan samfunnet stiller for høye krav og at samfunnet er lagt opp på en noe dysfunksjonell måte hvor vi er nødt til å konkurrere mot hverandre. Doppler mener at man skal kunne være lykkelig selv om man ikke har nådd samfunnets forventninger, noe jeg er enig i.

Jeg ville anbefalt ”Doppler” til gutter og jenter ifra 15 år og opp. Den er relativt lettlest  og man trenger ikke all verdens ordforråd for å skjønne alt som skjer i boken. Den kan kanskje virke litt merkelig etter å ha lest denne bokanmeldelsen, men den er morsom og ikke minst er det spennende å lese om hvordan det er å kjempe imot samfunnets normer og oppbygning. 

Hvis jeg skulle ha gitt boken et terningkast hadde jeg nok gitt den en femmer. 

Jeg er Zlatan

I dag skal jeg fortelle om boka ”Jeg er Zlatan”. Boka fasinerte meg på alle mulige vis. Den inneholdt masse humor og sterke meninger fra Zlatan sin side. Dette er en bok som faktisk fikk meg til og le, og gjorde meg også litt opprørt. Han omtaler tidligere lagkamerater og lag på en morsom måte hvor han både uttaler seg om deres gode og deres dårlige side. Jeg ble personlig litt fornærmet av noen av hans utsagn siden han omtaler FC Barcelona som en gjeng med skole elever. Men for alt jeg vet så kan det være sant, men de vet godt hvordan man spiller fotball.

Forfatter: David Lagercrantz

Sjanger: Biograf

Forlag: Font forlag

Utgivelsesår: 2011

Antall sider: 379

Handlingsreferat: Det handler om Zlatan Ibrahimovic, og hvordan han hadde det opp gjennom livet. Da han var liten flyttet de mye rundt og faren hadde alkoholproblemer. Foreldrene til Zlatan skilte seg og han visste ikke hvem han skulle bo hos. Han bestemte seg for å bo hos faren sin, men det ble bare vanskeligere og vanskeligere. Faren drakk fortsatt og Zlatan ble kriminell, han begynte å stjele og drikke selv. Men han likte ikke å være hjemme da faren drakk. Zlatan ble tatt i å stjele, men faren fikk ikke vite om det. Han fikk med et brev hjem som Zlatan rev opp før faren fikk se det. Deretter begynte Zlatan å spille mer fotball, men han var aggressiv på fotballbanen og begynte til og med å skjelle ut treneren sin. Dette gjorde at det var mange kamper han ikke fikk lov til å spille. Zlatan skjerpet seg etter hvert og sluttet å drikke og stjele. Det var fotballen som fikk han vekk fra stjelingen og drikkingen, og fotball ble etter hvert mye viktigere for han. Når han skulle lære seg nye tricks og finter så han på videoer av Ronaldo og Messi og lærte av dem. Deretter gikk han ut i hagen og øvde på disse triksene helt til han kunne dem. Zlatan kunne få ”kick” av visse ting, han får et veldig stort kick av å kjøre fort med bil. Han var veldig interessert i biler, og kjøpte seg biler som var sjeldne. Og når han fikk seg et nytt dataspill kunne han sitte inne hele dagen og hele natten å spille. Zlatan forteller åpent og ærlig om livet i sin bok. Alt fra den vanskelige barndommen, og frem til ham ble profesjonell fotballspiller.

Om forfatteren:

David Lagercrantz (f. 1962) har studert filosofi og religion i tillegg til sin journalistutdanning. Lagercrantz jobbet i mange år som journalist i svenske Expressen. Etter at han debuterte som forfatter har han skrevet både romaner og faktabøker. I tillegg til å skrive bøker selv foreleser han om kreativ skriving.

Min mening:

Jeg likte boken veldig godt. Personlig elsker jeg fotball, og det er morsomt å kunne se proffkarrieren fra en fotballspillers synsvinkel. Zlatan har et morsomt syn på forskjellige ting, og forteller om personlige erfaringer etter tidligere klubber og lagkamerater. Den gir oss også et innblikk i hans mer private liv ved siden av karrieren som proff fotballspiller.