Helvetesmaskin

Pling, pling, pling. Storefri har begynt og gjennomtrengende og hyppige plingelyder brer seg utover i kantina. En skulle nesten tro at ungdom nå til dags har begynt å kommunisere med morse. De sitter med nesa klint inntil mobilen, med øyne store som fotballer og tar kanskje en bit av brødskiva i ny og ne, men så å si alt fokus er rettet mot denne innretningen som tydeligvis er mye mer interessant en god gammeldags konversasjon. Hva er gærent med å snakke? Hvorfor ikke bare utveksle noen ord og være litt sosial istedenfor å tekste eller chatte? Dette er et mysterium for meg.

 

Dagens ungdom løper hjem etter skolen, kaster seg ned på senga, spikrer omhyggelig igjen døra og forsvinner inn i en 8-bit verden av sosiale medier, kjendissladder og spill og filmer. Hvilken kjendis har tatt nytt silikon? Hvilken Paradisedeltager droppa ut sist? Er dette virkelig så utrolig mye bedre enn et smil og en god samtale? Når bruken av mobiler, pc og tv er så utrolig omfattende som den er i dag, og den fortsetter å øke, så tror jeg at jeg har en anelse om hva årsaken til verdens ende kommer til å være. Ikke forurensning, ikke meteorer, ikke kjøttetende romvesener, nei, verdens befolkning kommer til å gå dukken ved å drukne i alle disse hersens maskinene.

 

Tanken på at en liten maskin på størrelse med håndflaten min har tatt over for alt som heter godt samvær slår meg som forferdende. Hva blir det neste? Kommer man til å sitte ved siden av hverandre og kommunisere via mobilen? Det er tanker som dette som får meg til å få lyst til å delta på dette Mars-prosjektet. Hvis jeg ikke kommer meg til Mars skal jeg i hvert fall passe på å være så dypt inne i tjukkeste Amazonas som overhode mulig når den tid kommer. Ja, hvis denne utviklingen fortsetter, så omfavner jeg gjerne en iglo på Antarktis som min nye, ringe bolig. ”Hjem, kjære hjem”.

 

”Møtes i kveld?” Nei, kan vi ikke heller skype litt a. KOM DERE UT! Vær med venner, ta dere et bad, dra på en sykkeltur, et eller annet. Og hvis dere absolutt må se en film, se etter kjendissladder eller spille, hvis det er fullstendig umulig for dere å finne på noe annet, så gjør det med en venn da, vær så snill, jeg ber på mine knær. Hvor hen jeg går ser jeg sosiale antenner som visner, litt etter litt, og jeg er ganske sikker på at firkantede øyne snart vil bli regnet som en epidemi.

 

La oss for an gangs skyld legge bort denne helvetesmaskinen. Ikke snakke om noe relatert til den, la oss bare la den ligge gråtende og fortvilt igjen på det gjenspikrede rommet imens vi drar ut i den varme sola. La oss danse inn i solnedgangen, hånd i hånd, fullstendig mobilfrie.

(Skrevet av Mikkel)