1 måned igjen!

Ja, dere leste riktig. Det er bare 1 måned igjen til sommerferien. Det er ikke vanskelig å legge merke til at sommeren er på vei med stormskritt. Været er jo så fint nå- sola skinner, himmelen er skyklar og blomstene blomstrer i alle regnbuens farger. Sommertøyet som har gjemt seg bakerst i klesskapet, har endelig funnet sitt rette hjem. Det er noe eget ved denne tiden av året. Bare tanken på at ytterjakkene kan legges i dvale, og skoene kan settes på hylla, får følelsene mine til å fly avgårde til en egen drømmeverden. 

Det virker som det har gått så lang tid siden sommeren besøkte oss sist. Den er bare innom et par måneder i midten av året, og så straks den er over, lengter vi tilbake igjen til dagen den begynte. Jeg kan ikke skjønne at det virkelig har gått et helt år siden sist. Et helt år, det er lang tid det. De kalde, mørke vintermånedene beveger seg som om de var en snegle på tur, og kulden graver seg helt innerst i sjela som om den aldri har tenkt til å forlate oss. Tenk om det hadde vært omvendt da. Tenk om sommeren utgjorde største deler av året, bortsett fra de to vintermånedene i midten. Det hadde vært deilig, virkelig luksus. Men nå er det jo sånn at sommeren bare varer i to måneder, og det er vel en grunn til at det er slik. Vi får i alle fall tro at det er det, slik at vi må nyte sommeren mens vi enda kan.

Skrevet av Marie 

Mappevurdering?

Når man først skal blogge har man en unik sjanse til å drive litt skamløs propaganda, og det er akkurat det jeg planlegger å gjøre. Jeg skal dessverre ikke blogge om klær jeg har fått for å være en fantastisk god blogger (hvis noen hos Ralph Lauren leser dette, så er det bare å ta kontakt), men om en eksamensform som Elevorganisasjonen ønsker å få gjennom hos politikerne. Det heter mappevurdering, og går ut på at istedenfor å bruke en hel dag på å skrive en lang, lang tekst om et tilfeldig valgt emne, skal eleven levere inn de beste tekstene og oppgavene han/hun har skrevet i løpet av skoleåret. Grunnen til denne vurderingsformen er at EO ikke ønsker at en dårlig dag på skolen skal ødelegge hele fremtiden din (her snakker vi ikke i ekstremtilfeller i det hele tatt, nei da), men heller at fremtiden din skal baseres på hvor flink du er til å prestere over tid. Dette er en veldig god ting, tenker både jeg og EO.

Skrevet av Magnus Baumann

Portofino

 

Portofino er personlig ett av de fineste stedet jeg har vært, som ligger i regionen Liguria i Italia. For å komme seg dit er det mest normalt å ta tog eller båt fra Santa Margherita. Det kuleste man kan gjøre der, det er å gå opp stien bak restaurantene rundt marinaen, hele veien opp, da kommer man til en bitteliten bar, der én mann selger drikke… Men, nå skal det sies at en cola eller bitter smaker veldig godt når man har hele horisonten foran seg, og Portofino bak seg. 

Nylig på NRK 2, var det en direkte sending fra Portofino med Andrea Bocelli på hovedscenen og Portofino i bakgrunnen, det var et uforglemmelig syn og jeg anbefaler alle å se dette klippet.  Videoklippet er satt i den mest romantiskesettingen, der den verdenskjente operasangeren synger – Love in Portofino - (https://www.youtube.com/watch?v=uWP9Nv6DUsg&feature=kp)

 

Skrevet av Stephanie

Helvetesmaskin

Pling, pling, pling. Storefri har begynt og gjennomtrengende og hyppige plingelyder brer seg utover i kantina. En skulle nesten tro at ungdom nå til dags har begynt å kommunisere med morse. De sitter med nesa klint inntil mobilen, med øyne store som fotballer og tar kanskje en bit av brødskiva i ny og ne, men så å si alt fokus er rettet mot denne innretningen som tydeligvis er mye mer interessant en god gammeldags konversasjon. Hva er gærent med å snakke? Hvorfor ikke bare utveksle noen ord og være litt sosial istedenfor å tekste eller chatte? Dette er et mysterium for meg.

 

Dagens ungdom løper hjem etter skolen, kaster seg ned på senga, spikrer omhyggelig igjen døra og forsvinner inn i en 8-bit verden av sosiale medier, kjendissladder og spill og filmer. Hvilken kjendis har tatt nytt silikon? Hvilken Paradisedeltager droppa ut sist? Er dette virkelig så utrolig mye bedre enn et smil og en god samtale? Når bruken av mobiler, pc og tv er så utrolig omfattende som den er i dag, og den fortsetter å øke, så tror jeg at jeg har en anelse om hva årsaken til verdens ende kommer til å være. Ikke forurensning, ikke meteorer, ikke kjøttetende romvesener, nei, verdens befolkning kommer til å gå dukken ved å drukne i alle disse hersens maskinene.

 

Tanken på at en liten maskin på størrelse med håndflaten min har tatt over for alt som heter godt samvær slår meg som forferdende. Hva blir det neste? Kommer man til å sitte ved siden av hverandre og kommunisere via mobilen? Det er tanker som dette som får meg til å få lyst til å delta på dette Mars-prosjektet. Hvis jeg ikke kommer meg til Mars skal jeg i hvert fall passe på å være så dypt inne i tjukkeste Amazonas som overhode mulig når den tid kommer. Ja, hvis denne utviklingen fortsetter, så omfavner jeg gjerne en iglo på Antarktis som min nye, ringe bolig. ”Hjem, kjære hjem”.

 

”Møtes i kveld?” Nei, kan vi ikke heller skype litt a. KOM DERE UT! Vær med venner, ta dere et bad, dra på en sykkeltur, et eller annet. Og hvis dere absolutt må se en film, se etter kjendissladder eller spille, hvis det er fullstendig umulig for dere å finne på noe annet, så gjør det med en venn da, vær så snill, jeg ber på mine knær. Hvor hen jeg går ser jeg sosiale antenner som visner, litt etter litt, og jeg er ganske sikker på at firkantede øyne snart vil bli regnet som en epidemi.

 

La oss for an gangs skyld legge bort denne helvetesmaskinen. Ikke snakke om noe relatert til den, la oss bare la den ligge gråtende og fortvilt igjen på det gjenspikrede rommet imens vi drar ut i den varme sola. La oss danse inn i solnedgangen, hånd i hånd, fullstendig mobilfrie.

(Skrevet av Mikkel)

Sindre bloggar

Eg veit eigentlig ikkje kva eg skal skrive om. Eg er ikkje det mest kreative personen. Men eg kan gjøre eit forsøk på skrive eit blogg innlegg på nynorsk. Eg er verken god på nokon av delane. Ein annen ting eg  er veldig god på er å slappe av, det er det beste eg vet. Å komme heim og slenge beina opp i sofaen og sjå på tv. ”Two and a half men” går det som oftast i. Beste tv programmet som er laget meiner eg. Også brukar eg mykje tid framfør pc-en som mange andre ungdommar. Lekser er mindre populært, men det må jo gjøras. Takk for meg.

Harry Hole - tidenes rollemodell?

I boken Marekors av Jo Nesbø, så vel som alle de andre bøkene Jo Nesbø har skrevet om Hole, skiller han seg ut fra folkemengden ved å være en eksemplarisk rollemodell ved flere anledninger. Ikke bare er han politimann og farsfigur for lille Oleg (politimenn er jo som de fleste vet de fleste småbarns forbilder, sammen med astronauter, brannmenn og Teletubbies), men han er også alkoholiker, arbeidsnarkoman og sliter med flere traumatiske hendelser fra fortiden. Alt i alt er Harry litt av et nervevrak, noe som selvfølgelig er en veldig, veldig god ting for hans kvalitet som rollemodell.

Tingen er jo den, at en rollemodell er en man skal ønske å bli som, en som skal være med på å forme deg som person mens du vokser opp. Dette vil altså bety at denne rollemodellen må være en som passer godt inn i samfunnet for at man ikke skal bli en einstøing og utstøtt, og hva beskriver vel bedre din gjennomsnittlige nordmann enn at han er manisk opptatt av én enkelt liten ting, er et stresset nervevrak som sliter med opplevelser fra barndommen og i på toppen av det hele er sykelig arbeidsnarkoman? (Ikke ta det ille opp, Norge, jeg liker dere, altså) Den vestlige verdens underverker.

Når det kommer til forholdet til Oleg som vises i boken må man si at dette er eksemplarisk oppførsel fra Holes side. Han er fullstendig fraværende selv om han er Olegs «far» og forbilde, og når de først er sammen blir Oleg dratt ut i bisarre mordsaker og voldelige oppgjør. Folk overvurderer virkelig påvirkningen slike traumatiske hendelser har på barn. Det synes tydelig hvor fantastisk rollemodell Hole er på reaksjonen til Olegs mor, Rakel. Hun bruker bare halvparten av hvert kapittel hun er med i på å skjelle ut Hole, noe som åpenbart betyr at Hole gjør noe fantastisk i den andre halvdelen!

Dette fantastiske er ikke barebare, å nei da! Hole bruker mye tid på å diskutere en mistenkts seksualvaner med den mistenkte, drikke alt for mye, få ereksjoner på upassende tidspunkter (som på åsteder) og å være livredd for heiser. Uheldigvis for lille Oleg, som altså har Harry som et åpenbart forbilde, fikk ikke han være med på alle disse hendelsene, men han fikk være med på det mest fantastiske: et oppgjør mellom to politimenn som endte i skuddveksling, en heistur med enda en skuddveksling, en politimann som mistet armen inn i nevnte heise og som på toppen av det hele endte med at en politimann døde en ekstremt grotesk død mens armen hans lå på heisgulvet foran Oleg og pumpet ut blod. Det er sånne ting vi vil utsette tiåringene våre for, ikke disse kjedelige pedagogiske utdanningssystemene de kaller «skoler.» Pedagogikk er for de som ikke ønsker å bli som Harry Hole. Når jeg tenker meg om er det sånn omtrent hele verden.

Ringenes Herre og Narnia

J.R.R. Tolkien. Etter min mening er han den beste forfatteren noensinne.

Denne velkjente, meritterte og ikke minst høyt anerkjente skjønnlitterære forfatterens fulle navn er så mye som John Ronald Reuel Tolkien. John ble født 3. januar 1892 i Bloemfontein (som er den sjette største byen i Sør-Afrika), og han døde 2. september 1973. Tolkien er mest kjent for å være dikter og forfatter, men var også filolog og professor ved Oxford University og Pembroke –og Merton College.

Clive Staples Lewis, en annen av mine favorittforfattere, er i likhet med J.R.R. Tolkien en veldig anerkjent forfatter. Han ble født i Belfast i Nord-Irland 29. november 1898, og døde 22. november 1963 i Oxford. Clives mest kjente verk er serien Legenden om Narnia som inneholder sju skjønnlitterære bøker om fantasiriket Narnia.

Når jeg sier at  Tolkien er merittert, ja, så mener jeg faktisk at han er merittert! I 2008 ble han rangert som nummer 6 på en liste over de 50 største britiske forfatterne siden 1945 av The Times, og han har blitt tildelt flere priser for sitt forfatterskap.  Hobbiten, Silmarillion og trilogien Ringenes Herre er de tre verkene av John Ronald Reuel Tolkien som blir omtalt som klassikere, og dette er ikke uten grunn.  De har blitt lest i mange tiår, og selv om de begynner å dra på årene blir de fortsatt hyppig lest av både dagens ungdom, og av den voksne delen av befolkningen.

Det er litterære grep han foretar seg som gjør at bøkene hans skiller seg ut fra de andre bøker i fantasy-sjangeren.  J.R.R. har tatt seg uvanlig god tid med bøkene sine, han har finpusset hver eneste detalj. Han har laget en realistisk og troverdig fantasiverden med egne språk, folkeslag, dyr og til og med egne historiske hendelser. Og det er ikke bare et språk og heller ikke bare et folkeslag, nei, det er flere, det er mange! Han har laget alfabeter og detaljerte tegninger av dyrene og folkeslagene. Tolkien har gjort det så nøyaktig at når man leser bøkene hans får man nesten følelsen av at denne verdenen, dette universet han har funnet på, faktisk eksisterer.

Man kan finne en del like litterære trekk ved Clive Staples Lewis og John Ronald Reuel Tolkiens bøker hvis man har øynene med seg når man leser bøkene deres. To temaer som står sterkt i begge forfatternes verker er samhold og vennskap. Samhold og vennskap er til enhver tid to sentrale temaer i bøkene deres, et eksempel på dette er det sterke båndet mellom Frodo og Sam i Ringenes Herre og mellom Lucy og Susan i Narnia.

Grunnen til at man finner disse likhetene mellom de to brilliante fantasy-forfatterne er ikke nødvendigvis bare fordi at de to forfatterne tilhører samme sjanger, det kan også ha noe å gjøre med at de var gode venner! C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien ble kjent gjennom en uformell diskusjonsgruppe som gikk ved navnet Inklings. Hvis engelsken din er noenlunde OK vil du nok skjønne hva diskusjonstemaet i denne gruppen var, jo, det var helt klart noe litterært over det. Derfor har man grunn til å tro at det ikke bare er fantasy-sjangeren som gjør at bøkene deres har visse likheter, men også at de kan ha blitt inspirert av – og kanskje til og med ha hjulpet hverandre i denne diskusjonsgruppen.

Ringenes Herre og Narnia har vært døråpnere inn til fantasyverdenen for meg, og denne døren vil aldri lukkes. Det er helt klart mine to favorittserier noen sinne. Jeg tror jeg aldri vil finne noen andre bøker som gir meg så mye leser glede, og samtidig oppfyller alle mine forventninger og ønsker i så høy grad. Forfatterne evner å lage hele figurer, med gjennomførte og troverdige personligheter, samtidig som de byr på det magiske, det som tilhører fantasy-verdenen. Det rent menneskelige er likt vår verden, imens omgivelsene og hendelsene er mer fantastiske og fantasifulle. Bøkene er smekkfulle av overraskelser!

Jeg kom borti begge disse høyst eksepsjonelle ord-magikerne gjennom min mor. Narnia pleide hun å lese for meg på sengekanten når jeg var mindre. Det var en virkelighetsflukt i hverdagen. Hver gang hun åpnet boka og begynte å lese forsvant jeg inn i en helt annen verden, og nedturen var like stor hver gang hun avsluttet et kapittel og jeg måtte legge meg for å sove. Forholdet mitt til Ringenes Herre-trilogien er litt annerledes, og dette er fordi jeg leste den selv. Alle tre bøkene leste jeg helt på egenhånd, og det var jeg veldig stolt over. Når jeg leste Ringenes Herre følte jeg at jeg hadde en større kontroll over denne fantasiverdenen som jeg bare forsvant lengre og lengre inn i ettersom jeg leste meg gjennom boka side for side. Nå var det var jeg som leste den, og ikke mamma.

Personlig synes jeg at Ringenes Herre bøkene er bedre enn Narnia bøkene. Det er sikkert fordi at jeg leste den selv, men det har også noe med at jeg mener at Tolkien  har et bedre og mer eventyrfylt ordforråd enn Lewis, og han er også flinkere til å fortelle på en slik måte at man føler at man faktisk er til stede og ser hendelsene i fortellingene hans. J.R.R. har også jobbet flittigere med bøkene sine. Han har rett og slett brukt sine små grå på en litt mer konstruktiv måte enn C.S. og har laget en fullstendig feilfri (etter min mening) verden. Verdenen hans har til og med, som jeg har nevnt før, helt egne språk og historie, så man kan trygt si at Tolkien overgår Lewis når det kommer til flid.