Pling,
pling, pling. Storefri har begynt og gjennomtrengende og hyppige plingelyder
brer seg utover i kantina. En skulle nesten tro at ungdom nå til dags har
begynt å kommunisere med morse. De sitter med nesa klint inntil mobilen, med
øyne store som fotballer og tar kanskje en bit av brødskiva i ny og ne, men så
å si alt fokus er rettet mot denne innretningen som tydeligvis er mye mer
interessant en god gammeldags konversasjon. Hva er gærent med å snakke? Hvorfor
ikke bare utveksle noen ord og være litt sosial istedenfor å tekste eller
chatte? Dette er et mysterium for meg.
Dagens
ungdom løper hjem etter skolen, kaster seg ned på senga, spikrer omhyggelig igjen
døra og forsvinner inn i en 8-bit verden av sosiale medier, kjendissladder og
spill og filmer. Hvilken kjendis har tatt nytt silikon? Hvilken
Paradisedeltager droppa ut sist? Er dette virkelig så utrolig mye bedre enn et
smil og en god samtale? Når bruken av mobiler, pc og tv er så utrolig omfattende
som den er i dag, og den fortsetter å øke, så tror jeg at jeg har en anelse om
hva årsaken til verdens ende kommer til å være. Ikke forurensning, ikke
meteorer, ikke kjøttetende romvesener, nei, verdens befolkning kommer til å gå
dukken ved å drukne i alle disse hersens maskinene.
Tanken
på at en liten maskin på størrelse med håndflaten min har tatt over for alt som
heter godt samvær slår meg som forferdende. Hva blir det neste? Kommer man til
å sitte ved siden av hverandre og kommunisere via mobilen? Det er tanker som
dette som får meg til å få lyst til å delta på dette Mars-prosjektet. Hvis jeg
ikke kommer meg til Mars skal jeg i hvert fall passe på å være så dypt inne i
tjukkeste Amazonas som overhode mulig når den tid kommer. Ja, hvis denne
utviklingen fortsetter, så omfavner jeg gjerne en iglo på Antarktis som min
nye, ringe bolig. ”Hjem, kjære hjem”.
”Møtes
i kveld?” Nei, kan vi ikke heller skype litt a. KOM DERE UT! Vær med venner, ta
dere et bad, dra på en sykkeltur, et eller annet. Og hvis dere absolutt må se
en film, se etter kjendissladder eller spille, hvis det er fullstendig umulig
for dere å finne på noe annet, så gjør det med en venn da, vær så snill, jeg
ber på mine knær. Hvor hen jeg går ser jeg sosiale antenner som visner, litt
etter litt, og jeg er ganske sikker på at firkantede øyne snart vil bli regnet
som en epidemi.
La
oss for an gangs skyld legge bort denne helvetesmaskinen. Ikke snakke om noe
relatert til den, la oss bare la den ligge gråtende og fortvilt igjen på det
gjenspikrede rommet imens vi drar ut i den varme sola. La oss danse inn i
solnedgangen, hånd i hånd, fullstendig mobilfrie.
(Skrevet av Mikkel)
